Pappas lille jente

Nå har det snart gått 4 måneder. 4 måneder siden du lukket øynene dine i armene mine og ikke ville åpne dem igjen. 4 måneder siden jeg slo mitt barn til du endelig kom til bevissthet igjen. 4 måneder siden du opplevde det verste du har opplevd, og forhåpentligvis beholder det 1. plassen for alltid.

Med dvd-skjerm og egne filmer ble dagene litt lettere

Med dvd-skjerm og egne filmer ble dagene litt lettere

4 måneder siden du fikk alvorlige reblødninger etter en mandel- og polyppoperasjon. Etter å ha råkjørt med ambulanse på vinterglatt E6 til Ahus fikk du bo på sykehuset noen dager mens doktoren og alle de andre snille voksne passet godt på deg. Da du fikk lov til å reise hjem var blodverdiene dine fortsatt lave, men de mente det var forsvarlig å la deg dra hjem – men med klar beskjed om at hvis du ble dårligere skulle vi kjøre først, så ringe.

4 måneder siden jeg satt meg ned og skrev et personlig brev til deg. Jeg hadde fått lagt deg og mamma inn på barneavdelingen og funnet nok trygghet på at du var i sikre hender. Så dro jeg hjem.

Det er snart 4 måneder siden. Så hvorfor klarer jeg fortsatt ikke å se deg sove uten å måtte dobbeltsjekke at du puster? Hvorfor knuses jeg innvendig når du ser på meg med dømmende øyne etter at vi har kranglet, selv om jeg vet jeg har rett i at å leke med saks eller lighter ikke er så lurt. Hvorfor gråter jeg inni meg når du ikke vil si natta eller hadet til meg?

Fordi.

Det er det eneste svaret jeg har klart å finne. Fordi. Ikke noe mer.

Du var så godt som kommet over det som skjedde allerede etter noen få dager. Du har fortalt oss i ettertid med pirkende nøyaktighet hva som skjedde, og du husker utrolig mye. Men ambulansen sa ikke bæbubæbu uansett hvor mye du påstår det. 🙂

rom

Det nye rommet ditt. Akkurat slik vi snakket om at det skulle bli da vi stod i dusjen

Men mamma og pappa klarte ikke å komme over det like godt som deg. Vi hadde mang en søvnløs natt og marerittene satt i lenge. Jeg gjenopplevde situasjonen hver gang jeg lukket øynene. Hver gang med et fatalt utfall. Fortsatt kommer de krypende, men nå går det mest på at du blir borte og vi ikke kan finne deg igjen. Det er flere netter jeg sniker meg ut av sengen for å gå inn og bare se på deg der du sover så godt. I prinsessesenga di. Med senga full av bamser og «babyer». Nå også med trommestikkene pappa kjøpte til deg som du ble kjempeglad for.

Men selv om pappa fortsatt kjenner de vonde følelsene gleder jeg meg over å se utviklingen din. Du fikk tohjulssykkel i vår og har blitt kjempeflink til å sykle. Men vi må nok vente litt til før vi tar av støttehjulene. Får bli 3 år, i alle fall. Du har utviklet en utrolig vilje – ikke bare på trass-siden – men også med god argumentasjon. Du er en liten frøken som vet åssen hun vil ha det, og det er litt komisk å bli satt på plass med «Hysj! Jeg snakker med mamma!» når jeg svarer deg.

Et sykkelfantom av de sjeldne

Et sykkelfantom av de sjeldne

Du oppdaget også en fascinasjon for tivoli i år, og jeg ser med gru på fremtidige turer til fornøyelsesparker der en av oss må lide oss gjennom looper og andre «gøyale» ting sammen med deg. Men jeg skal gjøre det, fordi det er for din del. Og når du kommer snikende inn på «gutterommet mitt» med et glis og spør om du kan spille trommer – da er ikke pappa så vanskelig å be.

(Forhistorien kan du lese her)

 

(1189)

One Response

Page 1 of 1
  1. Kristian
    Kristian 31/07/2013 at 07:35 |

    Igjen sterk lesning. Du har ei flott jente som er heldig som har en pappa som setter henne høyest i verden. Fortsatt god sommer.

Leave a Reply