Da alt gikk galt… Fra en far til sin nydelige datter

Du er nesten ferdig med første uke etter å ha operert bort mandlene og polyppene samt fått dren i begge ører. Du har ikke vært deg selv hele uken men det er jo ikke noe rart med såpass stort inngrep. Heldigvis fungerer stikkpillene du har fått på beste måte slik at du klarer å nyte dagene hjemme sammen med mamma, men klarer også å sove på natta. Selv om du har endt opp litt inne hos oss likevel.

I natt satt jeg med deg på armen nesten hele natten. Du klagde over vondt i halsen og at det var vondt å ligge nede. Du spiste også veldig lite frokost i dag, men da Martin kom på besøk ble du kjempeglad og måtte leke med en gang. Likevel var det noe rart med nivået ditt. Du pleier å være mer aktiv og spretten. Da Martin dro hjem var du sutrete og ville bare kose. Du fikk en medisin og la deg sammen med mamma på sofaen.

Jeg må på do. Tar med meg telefonen for jeg har på en eller annen merkelig måte fått litt sansen for Minecraft. Plutselig hører jeg mamma roper på meg. Jeg må være ferdig! Du blør! Jeg hører mamma trekker seg kraftig opp og helt automatisk går jeg inn i rollen som «den rolige». Jeg snakker rolig til mamma mens jeg går mot stua og tar deg i armene mine mens jeg sier at hun skal finne nummeret til legevakten. Du oppdager at du blør og blir redd. Blodet renner bare mer fra munnen din. Jeg sier at hun skal droppe å finne nummeret og bare ringe 113. Med skjelvende hender finner mamma frem telefonen, men jeg tar over og sier at jeg skal snakke. Jeg forteller damen som svarer at du er to år og fem måneder, at du har operert bort mandlene for bare en uke siden, og at du nå blør en del. Hun er enig med oss og ber om ambulanse. Klokka 16:45 mottar ambulansen bestillingen og begynner ferden mot oss.

Jeg prøver å legge deg ned da hun på sentralen sa det var det beste vi kunne gjøre, men du vil ikke. Tusenogen. Du klamrer deg fast til halsen min og gråter. Jeg prøver å roe deg ned, men du klarer det ikke. Mamma er også i et slags panikk-sjokk og jeg må be henne flere ganger om å roe seg for hun gjør bare situasjonen verre. Tusenogto. Vi går inn på rommet ditt for å se om vi kan se ambulansen, men på veien begynner du å gulpe. Vi sier at du bare kan spytte det ut nedover ryggen min, men du vil ikke. Mamma holder hendene sine foran munnen din, men du dytter dem også bort. Tusenogtre. Mens vi står og ser ut av vinduet blir du helt rar, og plutselig velter blodet ut av munnen din og nedover meg. Jeg løper inn på badet og kaster oss inn i dusjen. Mamma står der og må løpe bort. Tusenogfire. Jeg ber henne finne telefonen igjen så jeg kan ringe. Han som svarer telefonen denne gangen hører både deg, mamma og meg. Han hører du gråter, at mamma har panikk og at pappa er redd. Tusenogfem. Jeg tillater ikke meg selv å reagere mer akkurat nå. Mens vi står i dusjen fortsetter det å velte ut av munnen din, og både du og jeg dekkes fra topp til tå. Tusenogseks. Jeg får lagt deg ned i armene mine da du ikke lenger har krefter til å kjempe imot. Tusenogsju. HVOR ER AMBULANSEN???? Du blir slapp og slutter å gråte. Eneste jeg kan høre er mamma som prøver å gjøre et eller annet – bare for å gjøre noe. Jeg lar henne reagere, men ikke i nærheten av deg. Hun er flink til å forholde seg rolig når hun er på badet, men må stadig gå ut. Tusenog… Øynene dine begynner å rulle bakover og jeg må snakke hardere og hardere til deg for å holde konsentrasjonen din. Du blir verre og verre å få øyekontakt med og jeg må begynne å riste deg og slå deg på kinnet for at du skal følge med. Må slå hardere og hardere. Eneste reaksjon du kommer med er «orker ikke, pappa…» Du holder pusten også flere ganger, og jeg må kommandere deg til å puste. Der og da slår tanken meg. Nå dør jenta mi fra meg. Og jeg kan ikke gjøre noe som helst med det. Klokka er 17.00. Jeg får deg til å se på meg mens jeg forteller deg om alle de fine turene vi skal ta og hvor gøy det skal bli til sommeren og hvor fint rommet ditt blir når det er ferdig pusset opp. Jeg går ut av dusjen nå som det har sluttet å komme så mye blod. Står på badegulvet og gynger deg rolig i armene. Mamma har klart å roe seg ned og har funnet frem nytt klesskift til meg. Vi er enige om at det er hun som skal bli med deg i ambulansen da hun neppe klarer å kjøre bil i den tilstanden hun er i. Som om jeg i min kamuflerte, rolige skikkelse er noe bedre…

Klokka er 17.08. Ambulansen kommer. De tramper inn på badet, og da de får se selv de store mengdene med blod forstår de at vi ikke overdrev i samtalen. Mens jeg holder deg gjør de klar båra og ringer lege som de skal møte på veien. Blod blir bestilt så det er klart på sykehuset, for du har mistet mye. Jeg legger deg i armene til ambulansefyren, og du gjør ingen motstand. Du og mamma forsvinner ut i ambulansen mens jeg får vrengt av meg det blodige tøyet, får vasket kjapt overkroppen og drar på meg nytt tøy. Slenger meg ut i bilen. Den er full av is på alle rutene. Stålis. Jeg skjelver som et aspeløv og gråter. Du er ikke her lenger, og kroppen kan endelig reagere. Jeg hakker løs på isen mens tårene spruter. Desperat etter å komme etter. Til slutt må jeg stoppe litt. Setter meg i bilen og ringer Hege. Skal be dem om å ta en tur oppom Seona senere på kvelden for å gi henne mat. Jeg puster rolig slik at jeg skal klare å prate. Da Hege tar telefonen bryter jeg sammen igjen. Jeg får stotret frem hva jeg ønsker og selvfølgelig skal alt slikt ordnes. Jeg legger på og går ut for å hamre løs på isen som nå har blitt litt varmet opp av lufteanlegget. Kommer meg avgårde. Ringer Mosse og Besse. De lurer på om det er trygt at jeg kjører. Jeg føler meg som et vrak, men klarer å tenke rasjonelt. Ringer Mormor og Beste. Får formidlet budskapet. Tenker at jeg må kontakte jobb for å si fra om at jeg ikke kommer i morgen, men jeg klarer ikke å finne Tore på telefonlista. Jeg blir irritert på mitt eget falleferdige ego som ikke klarer å roe nervene nok til å se ordentlig etter, men jeg kan bare ikke finne ham på lista. Men jeg finner Torun. Jeg prøver å ringe henne, men får ikke svar. Prøver Wenche, men også der er det ingen å finne. Leter litt mer etter Tore. Prøver Torun igjen. Niks. Men så ringer hun tilbake. Jeg får forklart situasjonen og hun skal videreformidle beskjeden.

Det er kø på E6. Men jeg klapper meg selv på skuldra for at jeg selv skjønner at det dummeste jeg i min tilstand nå kan gjøre er å legge meg i venstre felt og jage fremover. Har mer enn nok med å holde hendene i ro på rattet. Siste stykket inn mot Ahus havner jeg bak en kolonne med brøytebiler. Den ene skal opp mot sykehuset han også, men i nest siste rundkjøring stopper vi helt opp. Vi skal nemlig vente på at en annen bil skal brøyte ferdig rundkjøringen. Jeg skriker mot dem, men heldigvis hører de meg ikke inni bilen. Til slutt er vi på vei rundt, og jeg demonstrativt sladder forbi ham og kommer sidelengs inn på parkeringen til akuttmottaket. Maks 15 minutts parkering. Driter jeg i. Løper inn, og der står ei dame som skal diskutere og kverulere på om man kan bare dukke opp på akuttmottaket eller om man må innom lege først for henvisning. Jeg klarer å holde meg relativt rolig, men vandrer som en såret ulv frem og tilbake bak dem. Til slutt forsvinner de og jeg går mot skranken. Selvfølgelig en før meg i køen. Vandre frem og tilbake. Det blir min tur og jeg sier jeg er pappaen til Amalie. Dere er på B305 får jeg beskjed om. Hva med bilen? De noterer merke og nummer slik at jeg ikke skal få bot. Jeg løper gjennom gangene og kaster meg i heisen. Kommer inn og ser du sitter i senga. Du strekker armene mot meg. Gullungen min. Først nå kommer jeg på at Tore ikke er lagret som Tore på telefonen – men som «Sjefen»…

Herfra er mye bare tåke. Tidspunkt og hva som skjer flyr rett forbi. Det eneste vi forstår er at du skal opereres igjen da det er noe som irriterer sårene dine. Jeg får bli med deg inn på operasjonssalen. Du og pappa. Vi to. Mens vi venter går en alarm og vi blir sittende på vent. Du bruker tiden til å sjarmere damene der inne i senk. Kl 22.00 blir loggført som start på operasjon. Mens du og jeg satt og ventet har mamma ringt til Mormor og Beste og bedt dem kjøre innom McDonald’s så vi kan få i oss noe mat. Vi sitter i gangen og stapper innpå og først nå kjenner vi hvor intenst sultne vi egentlig er. Den ene legen kommer ut og sier at operasjonen gikk kjempefint og at du ligger og sover. Vi får beskjed om når vi kan komme inn. Tiden går. Kirurgen kommer ut og forteller oss hva han har gjort og at de helst vil ha deg liggende til tirsdag. Når han hører at vi bor på Eidsvoll bestemmer han at du skal være så lenge. Han går inn for å se åssen det ligger an med deg, og kommer og henter oss. Du sover så søtt i sengen. Siden det er sent på kveld antar vi at du neppe kommer til å våkne på en stund, så mamma går ned på barneavdelingen der du skal få rom og legger seg. Jeg nekter å flytte meg fra stolen ved siden av deg. Jeg klarer ikke å slippe redselen for hva som kan skje om jeg ikke er der hele tiden. Som om jeg kan få gjort noe fra eller til.

Tre ganger faller pulsmåleren av den lille fingeren din. Tre ganger hopper hjertet mitt så hardt at det knuses mot ribbeina. Kjennes i alle fall sånn ut. Det er den eneste linjen jeg har til deg i natt. Å se pulsslagene dine på en dataskjerm. Du er så rolig og sover tungt. Pulsen din er ofte under 80. Selv kjenner jeg at det dundrer for full maskin. Jeg klarer ikke å slippe blikket fra skjermen. En av sykesøstrene kommer og skal se til deg. Hun spør meg hvordan det går med meg, og jeg svarer som sant er at fysisk sett har jeg det greit. Hun stryker meg på skuldra og tårene velter ut. Stille. Jeg er jo tross alt mann. Eller i dette tilfellet – idiot. Hun forteller meg at du for lenge siden er ferdig med narkosesøvnen og at du nå ligger i dyp, god nattasøvn. Hun lurer på om de skal re opp en seng til meg i naborommet, men det vil jeg ikke. Jeg skal sitte i stolen ved siden av deg. Jeg MÅ sitte i stolen ved siden av deg. Hun henter to knekkebrød til meg og et stort glass saft. Jeg spiser på autopilot. Drikker passe mengde saft i hver slurk. Hele tiden ser jeg på pulsslagene dine. Klar til å kaste både knekkebrød, gul saft og svett brunost om du skulle våkne. Klokka 4 kommer en annen sykepleier til meg. Lurer på om ikke jeg burde legge meg. Jeg sier at det går bra, men da blir hun litt streng og sier på godt svensk at denne natta har du det beste tilsynet du noengang kommer til å få, og om det er et tidspunkt som er perfekt for meg til å få litt søvn på – så er det akkurat nå! Jeg ser den. Jeg skjønner jo det. Men likevel… Til slutt godtar jeg at stolen blir flyttet inn på naborommet. Sitter og ser ut av vinduet på veggen på andre siden. Prøver å skjelne snøflak, men det har visst sluttet å snø, får jeg høre. Jeg dupper litt. Totalt 35 minutt dupper jeg denne natten.

6.40 kommer de og forteller meg at nå er du våken og du har allerede tatt blodprøve. Jeg har jo ikke hørt noe! Hopper opp av stolen og kommer inn til deg. Du smiler når du ser meg, viser meg den fine ringen du har fått fordi du var så flink, og vi setter oss i stolen og holder hverandre godt fast. Pappa har aldri vært så glad i deg som jeg er nå.

 

(79145)

105 Responses

Page 3 of 3
  1. Eirik
    Eirik 02/12/2013 at 18:27 |

    Dette var sterkt å lese! Leste dette mens jeg sitter og ser på min egen datter kose seg i armene på mor, og jeg måtte stoppe mange ganger underveis. Takk for at du deler din sterke historie.

  2. mola
    mola 11/04/2013 at 21:43 |

    Utrolig godt å høre at det gikk bra med datteren din! Har for under et år siden gått igjennom en lignene opperasjon selv. Jeg er 23 år men gud hvor høyt jeg kunne ønske at jeg hadde moren og faren min sammen med meg når jeg fikk blødninger etter operasjonen.
    Det er noe av det skumleste jeg noen gang har opplevd. Å det å dra på akutten alene for reoperasjon.huff. Kan ikke tenke meg hvordan det hadde vært om det hadde vært barnet mitt som gikk igjennom dette . Da hadde jeg nok gjort som deg. Du gjorde det alle foreldre ville gjort .

  3. marianne
    marianne 11/04/2013 at 20:18 |

    Utrolig tøft å lese, og måten du taklet dette på er helt utrolig. Autopilot i en slik setting er … har ikke ord. Har selv to gutter som har vært igjennom samme opperasjon, men vi har ikke opplevd det dere har opplevd. Satt med hjerte i halsen store deler av teksten, og klarte ikke å la være å lese. Godt at alt nå er bra, og at din datter har det bra. 😀

  4. SophiasMamma
    SophiasMamma 27/03/2013 at 00:18 |

    uff… tårene presser på!! Å takk Gud for at hun er blitt frisk <3

  5. Per E. Kjær
    Per E. Kjær 24/03/2013 at 08:55 |

    Det er bare å dele i vei 🙂

Leave a Reply